- Må være litt uredd

– Hverdagen er utrolig variert. Det blir aldri kjedelig. I det ene øyeblikket kan du sitte i bilen med en kollega, i det neste står du i en leilighet fordi det ikke finnes noe sted å sitte noe sted. Man må hele tiden tilpasse seg, forteller Oda Wie som er psykologspesialist i FACT team ved DPS Solvang, Sørlandet sykehus.

Hun følger opp mennesker med alvorlig psykose, både pasienter som mottar frivillig behandling og dem som er underlagt tvungent psykisk helsevern.

For Oda handler jobben i FACT om å møte mennesker der de er. Det er ikke nødvendigvis på et behandlingsrom. Det kan være i bilen, hjemme hos en pasient eller et annet sted der det akkurat den dagen er mulig å møtes.

Flere sammen

I FACT jobber ulike faggrupper tett sammen rundt pasientene. For Oda er det midt i blinken.

– Jeg liker veldig godt å jobbe tverrfaglig. På den måten får vi flere perspektiver på pasienten, samtidig som vi kan støtte hverandre. Det er ikke bare én behandler som kjenner pasienten. Det kan være ti andre som også kjenner personen og forstår hva du står i, sier hun.

Og nettopp det er viktig. For arbeidshverdagen kan også være krevende. Teamet møter mennesker med svært forskjellige liv og utfordringer.

– Vi har alt fra mennesker som står i jobb, til mennesker som lever med omfattende psykoseproblematikk. Det er en enorm variasjon, forteller hun.

Og når arbeidsdagen har vært vanskelig, betyr kollegene mye.

– Vi deler mye med hverandre. Det kan være triste eller skremmende episoder. Da er det godt å ha kolleger man føler seg trygg på, sier Oda.

Det store i det lille

Resultatene av behandlingen kan være vanskelige å måle fra dag til dag. Derfor mener Oda at noe av det viktigste i jobben er evnen til å justere forventningene.

– Man må kunne senke ambisjonsnivået og se bedringen i de små tingene. Det kan være en bitteliten endring hos en pasient, men for den personen kan det faktisk være en veldig stor endring, forteller hun.

Man må også tåle å ikke lykkes med en gang.

– Noen ganger forsøker du for tiende gang å få en person til å møte deg, uten å lykkes. Da må du klare å svelge litt stolthet og forsøke igjen. Samtidig må vi også erkjenne at det ikke er alle vi klarer å hjelpe, sier hun.

Det krever tålmodighet. Og kanskje en viss dose selvironi.

– Vi kan ikke ta oss selv så høytidelig her. Det er mye mørk humor. Det hjelper oss gjennom en arbeidshverdag som noen ganger kan være ganske tøff, sier Oda.

Måtte velsigne et vindu

Å jobbe ambulant betyr å tre inn på andre menneskers arena. I deres hjem. Det forsøker Oda å være bevisst på.

– Vi er mye hjemme hos folk. Det skal vi alltid ha stor respekt for. Det er deres hjem, og da må vi ofte tilpasse oss situasjonen der og da, forteller hun.

Noen ganger mer enn andre ganger.

– Jeg husker en gang vi måtte velsigne et vindu før vi kunne komme i gang. Da gjør vi det, sier hun.

For henne handler det selvsagt ikke om vinduet. Det handler om å finne en vei inn til mennesket som står foran henne.

– Jeg bruker mye tid på å gjøre møtene så hyggelige som mulig. Jeg har veldig mye omsorg for denne pasientgruppen. Mange av dem har veldig lite annet i livet, sier hun.

Viktig med relasjon

Det bringer henne inn på det hun kanskje mener er selve kjernen i jobben. 
– Jeg tror noe av det viktigste vi gjør, er å bygge en relasjon. Uten den kommer vi ikke særlig langt, sier Oda.

Og en relasjon bygges ikke nødvendigvis ved å holde hardt på grensene for hva som tradisjonelt forbindes med en psykologtime.

– Jeg kan dele ut en klem eller være med å vaske en leilighet hvis jeg tenker at det er det riktige der og da. Man kan ikke være for firkantet i møte med menneskene vi treffer, sier hun.

Arbeidet har også påvirket hvordan Oda ser på mennesker utenfor jobb.

– Jeg føler at jeg har forandret meg etter at jeg begynte her. Jeg håper jeg er blitt mindre dømmende. Jeg er i alle fall blitt mer åpen, forteller hun.

Ramlet inn i psykologien

At det skulle bli psykologi, var egentlig ikke den store planen for Oda.
– Det er nesten litt flaut å si det, men jeg ramlet litt tilfeldig inn i yrket, sier hun.

Etter videregående var hun lei av skole og flyttet til Trondheim for å ta et årsstudium i psykologi. Så oppdaget hun at dette var noe hun virkelig likte. 

– Jeg har alltid vært fascinert av det litt sære innen helse. Hva er det som har skjedd i et menneskes liv? Hvorfor har noen havnet der de har havnet? Det er mange ting jeg lurer på, sier hun.

Det er også noe av det som gjør at hun trives med å jobbe innen psykose.

– Hvert menneske er unikt. Men noe mange av pasientene våre har til felles, er at de trenger noen som møter dem med varme og som blir værende. Mange trenger først og fremst en venn, forteller hun.

Ikke for alle

Oda legger ikke skjul på at arbeidet også kan være tøft. Hun har opplevd situasjoner der hun har vært redd.

– Jeg har vært redd på jobb. Jeg har stått i situasjoner hvor jeg har kjent på at jeg ikke hadde kontroll, sier hun.

Likevel er hun ikke i tvil om at dette er en jobb hun trives svært godt i. Men den passer ikke nødvendigvis for alle.

– Det er mange tunge saker og mye ansvar. Skal du trives i denne typen jobb, tror jeg ikke du bør være veldig rigid eller perfeksjonistisk. Du bør være sosial, empatisk og kanskje litt uredd, forteller hun.