Ved opplevd vold, overgrep eller omsorgssvikt, kan barn og unge henvises til BUP på grunn av traumereaksjoner, eller på grunn av andre psykiske plager som kan være en konsekvens av belastningene.
Psykisk helsevern for barn og unge kan også avdekke tegn på omsorgssvikt, vold og overgrep i samtaler med barn og unge. Ved slik mistanke har BUP opplysningsplikt til barnevern og politi, og må sørge for at barnet/ungdommen får nødvendig oppfølging og hjelp. Denne prosessen bør skje i tett dialog med barnet / ungdommen, og i tråd med barnekonvensjonens prinsipper.
Kartlegging/utredning og behandling i BUP skjer i tråd med det nasjonale behandlingsforløpet «Psykiske lidelser- barn og unge» fra Helsedirektoratet, som skal sikre framdrift, brukermedvirkning og samhandling.
Kartlegging
I første samtale kartlegger vi hvilken type utredning og hjelp som vil være det beste for barnet og avklarer om helsehjelpen best kan ivaretas i spesialisthelsetjenesten eller i førstelinjen/kommunale tjenester.
Henviser, kommunal koordinator, helsesykepleiere eller andre som kjenner barnet og familien kan delta i den første samtalen om foresatt/barnet ønsker dette.
Utredning
Ved oppstart av utredning i BUP gjør vi en basis eller utvidet utredning som kartlegger barnets vansker og ressurser. Utredningen skal utformes i samråd med foresatte, med fokus på barnets utvikling, symptomer, funksjon og psykososiale situasjon.
Basisutredningen består av:
- Samtale med barnet
- Samtale og anamnese med foresatte for å kartlegge:
- Emosjonell, motorisk, sosial og språklig utvikling
- Familie- og omsorgssituasjon (nå og tidligere)
- Psykososialt miljø (nå og tidligere)
- Ressurser hos barnet, i familien og nettverket
- Symptomscreening
- Kartlegge traumeerfaringer og symptomer i samtale (pasient og foresatte)
- Barnets og foresattes psykiske og somatiske helse, rusmiddelbruk og levevaner
- Innhenting av opplysninger fra helsestasjon, barnehage, skole og andre relevante tjenester
- Somatisk legeundersøkelse og supplerende medisinske undersøkelser ut fra indikasjon.
Ut fra basisutredning vurderer vi grunnlaget for utvidet utredning av vanskene, spesielt ved sammensatte problemstillinger.
Gjennom samtale med barnet kartlegger vi barnets/ungdommens egen oppfatning av utfordringen, behov og ønske om hjelp. Vi gjør dette på en trygg, forutsigbar og fortrolig måte for barnet/ungdommen. Vi kan også involvere tillitspersoner.
Utredningen kan inneholde:
- observasjon av barnet / ungdommen på ulike arenaer, som i lek, ved samtaler, i barnehage / skole
- diagnostisk intervju
- kartlegging av symptom på traume, herunder PTSD eller dissosiative forstyrrelser
- vurdering av samspill, tilknytning og foreldres utviklingsstøtte avhengig av alder.
- kartlegging av symptomer på andre psykiatriske diagnoser ut ifra symptombilde, som depresjon, angst, spiseforstyrrelse, ADHD, eller andre utviklingsforstyrrelser
- kartlegging av selvskading, risikoatferd/rus og suicidalitet.
- somatisk undersøkelse med supplerende medisinsk undersøkelse etter indikasjon
- kognitiv vurdering ut ifra indikasjon, eksempelvis ved høyt skolefravær eller lærevansker
- innhenting av informasjon fra andre instanser
- kartlegge foreldres psykiske helse og fungering
Tverrfaglig team oppsummerer utredningen og vurderer diagnose/komorbiditet.
Foresatte og samarbeidende instanser får tilbakemelding om diagnose og behandlingsalternativ, og en blir enige om en behandlingsplan.
Vansker hos barnet kan også være reaksjoner på foresattes situasjon. Fysiske helseutfordringer, psykiske belastninger, rusavhengighet, vanskelig økonomisk situasjon, arbeidsløshet eller konflikter mellom foresatte kan bidra til at barn får vansker. Det er derfor viktig med et helhetlig perspektiv på barnets situasjon, belastninger og familiefungering, når symptombildet skal vurderes.
Behandlingstiltak
Barn og unge som har opplevd alvorlige belastninger, har ofte et komplekst symptombilde og vil trenge oppfølging og hjelp over tid. Behandlingstiltakene bør derfor være systematiske, helhetlige og preget av tett samarbeid mellom og pasient, foresatte og involverte instanser.
Ansvarsgruppe og Individuell Plan kan være nyttige verktøy for å organisere arbeidet.
I behandling kan man bruke ulike behandlingsformer. Tilnærmingen må tilpasses barnets alder, og bruk av lek, metaforer og kreative uttrykksformer kan være sentrale virkemiddel for yngre barn.
Involvering av foresatte og familie vil kunne spille en avgjørende rolle for å understøtte behandlingstiltakene. Behandleren må vurdere om det finnes kontraindikasjoner for involvering av foresatte i behandlingen. Dette gjelder spesielt hvis det er et høyt konfliktnivå i familien, eller hvis traumet har skjedd i familien som barnet/ungdommen bor sammen med. I slike tilfeller kan man foreslå at en annen person som barnet/ungdommen stoler på, blir med i behandlingen.
Uavhengig av metode, kan følgende moment være aktuelle:
- Tillitsfulle relasjoner og trygghetstiltak er viktige under hele behandlingsforløpet. Det kan være klokt å etablere et fast behandlingsteam rundt barnet / ungdommen og sørge for at flere behandlere kjenner til saken.
- Opplæring til barnet / ungdommen og omsorgsperson / voksen. Sentralt her er hvordan traumet kan gi problemer med å regulere følelser / stress.
- Vurdere en stabiliseringsfase hvor man jobber med å etablere relasjon, stabilisere symptomene og styrke daglig fungering. Det kan brukes spesifikke sjekklister for å sikre at stabiliseringen er tilstrekkelig før den traumespesifikke behandlingen blir startet.
- Sikkerhetsarbeid og vurderinger ved oppstart av behandling og fortløpende under behandlingen. Vurderingen bør inkludere både sikkerheten til barnet / ungdommen og andre med tanke på vold/overgrep, selvmord, rus og selvskading. Utvikling av sikkerhetsstrategier og integrasjon av ferdigheter vektlegges. Kriseplan kan være et aktuelt verktøy.
- Ferdighetstrening hvor man øver på å håndtere traumepåminnere og stressreaksjoner.
- Traumebearbeiding og prosessering med gradvis eksponering og endring av uhensiktsmessige tanker og følelser knyttet til traumet. Kroppslige og sansemotoriske teknikker som musikk, bevegelse, rytme og kontakt med dyr, kan gi resultater for å hjelpe barn/ungdom.
- Veiledning av omsorgspersoner og samarbeidende instanser rundt barnet / ungdommen i alle fasene av behandlingskontakten.
Henvisning til andre tjenester
Ved behov for medisinsk utredning blir barnet henvist til barneavdeling. Ved mistanke om autismespekterforstyrrelse, cerebral skade hos barnet, ulike genetiske tilstander/syndromer/avvik, psykisk utviklingshemming eller muskelsykdommer kan barnet henvises til barnehabilitering HABU for videre oppfølging.
Evaluering av tiltak
Målet med evalueringen er å sikre at barnet får hjelp som er nyttig, og som virker, og at de riktige tjenestene følger opp. Effekt skal evalueres løpende i samtaler med foresatte, og også jevnlig i tverrfaglig team. Ved manglende effekt av behandling skal en vurdere endring av tilnærming eller avslutning.
Samarbeid med andre instanser
Alt samarbeid skjer etter samtykke fra foresatte. Aktuelle samarbeidspartnere er barnehage, skole, barnevern, PPT, somatisk barneavdeling, helsesykepleier, fastlege, fysio/ergo og psykisk helsetjeneste i kommunen. Barn som har behov for langvarige og koordinerte tjenester, har rett på individuell plan og koordinator.
Avslutning
Ved avslutning i BUP blir kontakten med foresatte og samarbeidende instanser oppsummert. Behov for videre oppfølging fra kommunale tjenester vurderes og avsluttende samarbeidsmøte gjennomføres. Epikrise sendes til fastlege/henviser i tillegg til foresatte. Epikrise kan sendes til andre samarbeidende instanser etter samtykke. Vi anbefaler at epikrise inneholder informasjon om forhold som er uavklarte, og informasjon om hva som bør eller kan føre til re-henvisning for dette barnet.