«Jeg visste ikke hvordan det var å ikke ha en pappa i fengsel»

– Pappa ble arrestert første gang før jeg ble født, og han begynte å sone dommen bare måneder etter at jeg kom til verden. Så hele barndommen min har jeg besøkt faren min i fengsel, forteller Nikolai.

Besøk i fengsel

De første årene var Nikolai og moren på besøk hos pappa én time i uka. For ham var fengselet det eneste «hjemmet» han kjente til at faren bodde i.

– Jeg husker spesielt én gang da jeg trodde pappa hadde fått seg hund. Det sto en narkotikahund i sikkerhetskontrollen, og for meg – som skulle «hjem til pappa» – måtte jo det være hans hund. Når du er fem år, har du jo ikke den forståelsen, forteller han.

Først da han begynte på skolen, forstod han mer av hva et fengsel egentlig var – og med forståelsen kom også følelsene.

– Da jeg skjønte hvorfor han satt der, ble jeg veldig sint. Jeg sluttet nesten helt å dra på besøk. Det gikk flere år uten at vi egentlig hadde særlig kontakt.

«Du får ikke lov til å leke med han»

Nikolai vokste opp med åpenhet om situasjonen overfor venner, barnehage og skole. Han visste ikke hvordan det var å ikke ha en pappa i fengsel – for ham var det normalen. Likevel var det ikke alle som håndterte det så godt.

– Jeg merket at noen barn trakk seg bort og at foreldre ikke ville at barna deres skulle være med meg. Jeg ble ofte holdt litt utenfor. Det var lett for andre å mobbe meg for det: «Du har en far i fengsel».

Han lærte tidlig å forsvare seg.

– Mamma sa alltid: Hvis noen sier noe, så sier du bare «ja, og hva så? Det er ikke jeg som har gjort noe galt». Det var en holdning jeg vokste opp med og som har fulgt meg.  

Brutte bånd

Pappaen hans var ute av fengsel en kort periode da Nikolai var rundt 11 år, men ble arrestert på nytt året etter. Han ble løslatt det året Nikolai fylte 18.

– Han har vært borte nesten hele livet mitt. Vi prøver å ha litt kontakt nå, men det er vanskelig å bli kjent med noen som ikke har vært der. Det gjelder for begge to.

Forholdet i dag bærer preg av at de har hatt lite kontakt. De korte fengselsbesøkene i oppveksten gjorde det vanskelig å etablere en nær relasjon.

– Jeg husker at det tok lang tid å komme i gang med en prat. Og når vi endelig nærmet oss noe som betydde noe, kom det en vakt og sa at tiden var ute. Det ble aldri ordentlig kontakt, selv når vi satt i samme rom.

Savnet

Savnet etter en pappa kom ofte plutselig – som når andre snakket om ting han selv aldri kom til å få oppleve.

– Det var lenge ganske tøft rundt jul. Alle andre skulle hjem til familiene sine, mens jeg kunne besøke pappa én time på julaften i et besøksrom. Det var begrenset med julestemning der. Hvis jeg var heldig, hadde han med noen pepperkaker som han – eller en av de andre på avdelingen – hadde bakt.

Julen var ikke det eneste som gjorde vondt. Bursdager ble markert i fengsel, og i konfirmasjonstiden kjente han på at noe manglet.

– Når andre snakket om at pappaen skulle holde tale, og jeg visste at min far satt inne og ikke kunne være der og se meg den dagen, så var det vondt. Det ble en påminnelse om det vi aldri fikk delt.

En avgjørende samtale

Nikolai beskriver en trygg oppvekst, med et nært og godt forhold til mamma.

– Vi ble en veldig liten familie. Jeg vokste opp med mamma, besteforeldrene mine og onklene mine. På pappa sin side kjenner jeg ingen. Jeg tror vi har fått et nært forhold nettopp fordi vi er så få.

Én ting er å leve med en pappa i fengsel. Noe annet er å leve med andres blikk, fordommer og forventninger. For Nikolai ble en samtale med en voksen rådgiver på ungdomsskolen et vendepunkt.

– En rådgiver sa at jeg ikke burde ta studiespesialiserende, fordi ingen i familien hadde høy utdanning, og fordi faren min satt i fengsel. For meg føltes det som å få høre at jeg ikke kom til å lykkes med noe. Det var tøft å høre som 14-åring.

Samtalen fikk likevel en uventet effekt.

– For meg ble det motivasjon. Jeg ville vise at han tok feil. Det fikk meg til å fullføre videregående og begynne på universitetet.

I dag studerer Nikolai sosiologi og har startet på en master. Drømmen er å forske videre på hvordan det er å vokse opp som barn av en forelder i fengsel.

– For meg ble det drivkraft. Men for andre 14-åringer kunne det hatt motsatt effekt.

– Du er ikke foreldrene dine

Hvis det er én ting han skulle ønske voksne forstod, er det dette:

– Du er ikke din fars handlinger. Jeg skulle ønske flere så meg for den jeg var, ikke for hva pappa hadde gjort.

Han tror mange barn i lignende situasjoner blir møtt med fordommer.

– Jeg kjenner flere som aldri har sagt at en forelder har sittet inne. De tror det er noe som skal skjules. Det er synd, for åpenhet kunne gjort mye for oss.

Nikolai deler sin historie fordi han vet hvor mye det kunne betydd for ham selv som barn.

– Jeg kjente ingen andre som hadde en forelder i fengsel. Jeg trodde jeg var helt alene. Først da jeg kom i kontakt med For Fangers Pårørende, møtte jeg andre som forstod. Det gjorde en enorm forskjell.

– Ta eierskap til din egen historie

I dag råder han barn og unge i samme situasjon til å være åpne og ta eierskap til sin egen historie.

– Ikke la andre definere deg. Det er din historie. Det er ikke du som har gjort noe galt. Hvis du orker, prøv å være åpen.

Nikolai mener at barn av innsatte trenger mer informasjon og støtte. I dag jobber han som konsulent for For Fangers Pårørende, som er en landsdekkende organisasjon for pårørende til innsatte.

– Vi trenger et tilbud som For Fangers Pårørende, og det burde finnes gode tilbud for pårørende over hele landet. Og kriminalomsorgen burde legge bedre til rette for besøk. Det er bra for barna – og bra for de som soner. Det gagner hele samfunnet.