Ingvilds historie - å vokse opp med en alvorlig syk pappa
"Jeg fikk aldri helt kontakt med ham på samme måte. Han var der, men samtidig ikke"
Ingvild Kaarstad Bøe (33) vokste opp på Randaberg utenfor Stavanger sammen med mamma, pappa og to yngre søsken. Hun var seks år den morgenen livet brått ble snudd på hodet.
Det var 12. desember 1998, kort tid før jul. Kvelden før hadde vært helt vanlig.
Men den morgenen ble Ingvild vekket av onkelen og søskenbarnet.
– De sa at pappa hadde blitt syk og var kjørt til sykehuset. Mamma var med. Jeg skjønte ingenting. Det jeg husker fra sykehuset var alle maskinene og ledningene, og en pappa sovende i en seng. For en seksåring var det overveldende, forteller Ingvild.
Pappa hadde fått hjertestans. Mamma hadde funnet ham livløs og startet gjenopplivningen mens Ingvild og søsknene sov.
Lille julaften
Etter uker med redsel og uro, våknet pappa fra koma lille julaften. Det var en stor lettelse og glede– men det ble raskt klart at hjertet hans hadde stoppet for lenge. Han hadde fått en hjerneskade som følge av manglende oksygen.
– Det var et sjokk. Han mistet taleevnen. I starten kunne han gå litt med prekestol, men etter hvert måtte han i rullestol. Han ble pleietrengende hele døgnet.
Den pappaen hun kjente – han som leste Anne-Cath Vestly-bøker, som fant på fine aktiviteter, tøyset og lo – var forandret.
– Jeg fikk aldri helt kontakt med ham på samme måte. Han var der, men samtidig ikke. Det var som om jeg mistet noe den dagen, selv om han overlevde.
En ny hverdag
Hverdagen ble forandret. Dagene var preget av sykehus, opptrening, ombygging av huset og et nytt liv med assistenter.
– Jeg visste aldri hva som ventet meg når jeg kom hjem fra skolen. Noen ganger var han på sykehuset. Andre ganger var det blålys. Det var en konstant frykt.
Ingvild var eldst av tre søsken. Lillebror var bare noen uker gammel da pappa ble syk.
– Jeg tok raskt mye ansvar. Både fordi jeg ville, men også fordi jeg følte jeg burde. Jeg ble nok litt voksen veldig fort.
Ensomhet
Selv om mamma var opptatt av å gi informasjon om sykdommen, var det likevel mye som ikke ble sagt.
– Fokuset var naturlig nok på pappa – og på mamma som sto i alt. Jeg følte meg ofte litt glemt oppi det.
Ingvild ble stille og trakk seg tilbake. På skolen var det enkelte voksne som forsøkte å snakke med henne, men hun kjente at få forstod.
– Jeg trengte egentlig at noen så meg, og ikke bare spurte om pappa. At noen så at «her er det ei lita redd jente som har fått livet snudd på hodet».
Nye tradisjoner
Midt i alt kaoset holdt familien fast på ritualer og tradisjoner. De feiret bursdager – uansett om det var hjemme eller på sykehuset. De feiret jul – uansett hvordan situasjonen var.
– Pappa elsket Disney. Vi så Disneyfilmer sammen, også etter at han ble syk. Når han lå på sykehuset, tok mamma med bøkene han pleide å lese for meg. Det betydde mye at han fikk være med i historiene, selv om han ikke kunne lese dem selv.
Hun smiler når hun forteller om juletrepyntingen:
– Vi hang julekuler i ørene hans. Han satt i rullestolen og lo. Det var gode øyeblikk.
En annerledes hverdag
Nytt tap
Pappa fikk leve 17 år etter den første hjertestansen. Det er mer enn legene forventet.
– Men det føltes som om jeg mistet ham to ganger. Første gang som seksåring. Andre gang den dagen han døde.
Han døde en septemberdag i 2015. Det var Ingvild og mannen som fant ham livløs i sengen.
– Jeg ringte 113 og startet gjenopplivning, men det var for sent. Det var veldig traumatisk. Jeg har båret mye skyld i etterkant – selv om legen sa at ingenting jeg gjorde kunne endret utfallet.
Dype spor
Erfaringene med en alvorlig syk pappa har satt dype spor.
– Jeg går fort til ‘worst case’. Hvis jeg ikke får tak i søsteren min, tenker jeg at noe galt har skjedd. Jeg må alltid ha mobilen i nærheten. Jeg tror det kommer av at det ‘verst tenkelig’ faktisk skjedde en gang.
Behovet for kontroll fulgte henne gjennom barndommen, og etter hvert utviklet Ingvild en spiseforstyrrelse som ble en måte å håndtere uroen på.
– Når alt var kaotisk, kunne jeg kontrollere mat. Det ble en måte å holde fast på noe når alt annet føltes uforutsigbart.
Hjelpe andre
I dag jobber Ingvild som lærer. Hennes egen oppvekst gjør henne ekstra oppmerksom på barn som strever.
– Jeg vet hvor mye det betyr at en voksen spør – og ikke gir seg om barnet ikke svarer første gang. Barn trenger voksne med mot og som tåler å høre sannheten deres.
Hun deler historien sin fordi hun ønsker at andre barn skal slippe å stå like alene som hun gjorde.
– Barn får med seg alt. De trenger å bli sett – også over tid. Og de trenger voksne som orker å stå i det sammen med dem.