Da alt hjemme ble vanskelig, ble de små pusterommene enda viktigere
Helene Røyert var 12 år da faren hennes fikk demens. I dag bruker hun egne erfaringer som likeperson i Nasjonalforeningen for folkehelsen – og håper historien hennes kan gjøre en forskjell for andre barn og unge i lignende situasjoner.
I forbindelse med sommerkampanjen #huskmeg har vi spurt Helene hvordan sommerferiene var da hun var barn og pårørende til en pappa med demens
Fine øyeblikk
– Da jeg var liten prøvde jeg å leve normalt om sommeren. Jeg passet en del på pappa, og vi hadde god kontakt. Vi spilte ofte Ligretto og Angry Birds på pappa sin iPad, forteller Helene.
Etter hvert som språket forsvant, ble iPaden også en måte å kommunisere på.
– Der kunne han svare på spørsmål. Pappa og jeg hadde også vår egen handshake – det var en fin måte å få kontakt. Selv om rollene hadde blitt snudd etter at pappa ble syk, hadde vi noen fine øyeblikk sammen.
En siste ferie sammen
Den første sommeren etter at faren fikk diagnosen, dro familien på tur til Barcelona – sammen med en annen familie.
– Jeg husker at det var godt å være flere på tur tross sykdommen. Det gjorde det enklere. Dette ble vår siste ferie som en hel familie, og jeg er veldig takknemlig for minnene.
Pusterom
– Jeg syntes det var vanskelig å ta med venner hjem når pappa var syk. Men jeg har alltid hatt gode venner som kjente til situasjonen og inviterte meg med på ting. Da alt hjemme ble vanskelig, ble de små pusterommene enda viktigere!
Helene hadde også flere faste arenaer som ble viktige for henne.
– Jeg var aktiv i speideren og spilte håndball. Det ble fine arenaer hvor jeg kunne møte andre.
Barn forstår mer enn man tror
I dag møter Helene andre unge pårørende gjennom sitt arbeid som likeperson i Nasjonalforeningen for folkehelsen.
– Det var ikke alltid jeg snakket så mye om pappa og sykdommen – de på min alder forsto ofte ikke helt hva det innebar.
Hun har en klar oppfordring til voksne:
– Det er viktig å snakke ærlig om sykdommen. Barn forstår ofte mer enn man tror. For meg var det fint å få informasjon om demens fra fagpersoner – det føltes godt å bli tatt på alvor.
Hun understreker også hvor viktig det er at omgivelsene får vite hva som foregår.
– Når man opplever mye hjemme som er vanskelig å snakke om, er det fint at folk rundt er informert. Lærere og venners foreldre bør vite litt. Noen dager kan være ekstra krevende – da er det godt at de rundt vet hvorfor.
