Barn alltid nærmest 

Renate Grønvold Bugge påpekte at barn fikk status som pårørende i Norge så sent som 1991 da landet ratifiserte FNs barnekonvensjon.

Grønvold Bugge har i mange år jobbet med problemstillinger rundt barn som pårørende – spesielt mot barn som opplever at en av foreldrene tar sitt eget liv eller dør en brå og uventet død. Under et foredrag hun holdt i Kristiansand i september tok hun spesielt opp problemstillinger rundt nye familiemønstre.
– Det var en 16-åring som ikke fikk beskjed om at faren var død før tre uker etter at han tok livet sitt. Farens nye kone var ikke på talefot med barnas mor, og da hadde informasjonen stoppet, sa hun og mente at det offentlige her måtte garantere at alle får den informasjonen de har behov for.

Tidligere forhold. – Vi må undersøke om det er barn fra tidligere forhold. Den nærmeste pårørende er ikke nødvendigvis den partneren vedkommende måtte leve sammen med. Barna er også den som skal leve lengst med den krisesituasjonen. Derfor bør de ha størst rettigheter, mente hun.
Hun poengterte også at det offentlige – og da helsevesenet spesielt – ikke bare måtte ønske å involvere barna. Man må også vente det, mente hun.

Enkle grep. – Det kan være så enkle grep som å ha en krakk ved sengen slik at barn kan komme opp til den syke. Barn skal ha rett til å bestemme uttrykket. Noen barn jeg snakket med reagerte på innredningen av rommet hvor deres syke far lå i koma. De fikk lov til å pynte rommet med tegninger og hadde da begynt med å klistre tegninger opp i taket. Det var jo der far først så da han åpnet øynene, sa de, fortalte hun.

Sorgen trenger tre ting, påpekte hun: Rom, tid og toleranse. Og hun oppsummerte rådene sine også i tre ord: Kommuniser, gi beskjed og samarbeid.
– Den verste påkjennelsen for barn er kanskje det å ikke vite noe. Vi må gjøre tilværelsen så forutsigbar som mulig for barna. Vi bør presentere en behandlingsplan for dem. Det er forferdelig å ikke vite hva som kommer til å skje og hva som skjer med den syke, sa hun.